På eventyr i Eidsvolls skoger

Topptur til Mistberget

Endelig på tur med Tom igjen. Uten ski på beina denne gang. Topptur til Mistberget. En topp jeg bare har hørt om, men aldri besøkt selv.  Hva er vel da bedre enn å få med en lokalkjent som turfølge. Jeg har en svakhet for topper og åser og koller. Komme opp i høyden, det liker jeg. Særlig der hvor det er fin utsikt. Og utsikt, det var det virkelig på dagens tur.


Lykkens grube

Å være på tur gjør meg glad, men når jeg kommer over slike perler som dette så bobler det ekstra mye i turblodet. Og ja, lykke er virkelig det rette ordet. Lykkens grube er en jerngruve tilhørende Eidsvoll verk som ligger ved stien fra Åsleia. Slike gamle skjerp finnes mange av med metaller som bly, sink, kobber, jern, wolfram, sølv og gull. På Byrud gård finnes smaragdgruve og marmor (kilde: wikipedia). For en spennende plass. Her kunne jeg vært i det uendelige og lekt med lys, formasjoner, farger og figurer med kamera, men skulle vi komme oss til toppen innen rimelig tid så måtte jeg begrense engasjementet. Tom ventet tålmodig og benyttet anledningen til å roe pulsen. Med jevn stigning på totalt 663 moh, var det godt med et par pust i bakken underveis. Det var varmt og sommeren hadde endelig entret podiet.

Mistberget.jpg
Mistberget2.jpg
Mistberget1.jpg
Mistberget3.jpg
Mistberget5.jpg
Mistberget6.jpg

Å kjenne at jeg lever

Vi klatret høydemetere og utsikten åpenbarte seg oppover lia der hogsten sørget for åpne skuer. Det gikk hardt utover oksygenopptaket, og selv om jeg tror både Tom og jeg gikk og sang inni oss, så var det hakket før melkesyra tok oss igjen. Da det var godt å komme over en gapahuk med fri sikt til nabotoppen, Ninabben. Fem minutter på hvilebenken der jevnet ut væskebalansen, og vi kunne nyte stillheten rundt oss før siste etappe til topps.

Mistberget9.jpg
Mistberget10.jpg
Mistberget11.jpg

På toppen av verden

I hvertfall på toppen av utsiktstårnet på Mistberget, men du verden så flott det var der oppe! Utsikt i alle retninger med flate jorder, åser og vann på den ene siden, og fjellformasjoner og høyere åser på andre siden.  Gardermoen, Nannestad, Jessheim, Eidsvoll, Romeriksåsen, Hurdal, Hurdalsjøen. Og skog. Masse skog. Og veldig høyt i tårnet. Jeg kunne vel her slå fast at høydeskrekk ikke er noe problem for min del.

Mistberget13.jpg
Mistberget14jpg.jpg
Mistberget15.jpg
Mistberget17.jpg

Etter opptur kommer nedtur

I dette tilfelle en hyggelig nedtur i grønne lunger og i rytmen fra lyden av sauebjeller.  Med påfyll av energi til både kropp og sjel, var alle muskler klare for nedstigning. Og glis, glis var det nok av etter en sånn fin tur.

Fotoutstilling i Movik

Det ligger mye jobb bak en separatutstilling. Ekstra mye jobb er det å arrangere en separatutstilling helt på egenhånd, uten tidligere erfaringer på området. Heldigvis var målet å lage min utstilling, derfor kunne jeg stå helt fritt til å lage den så alternativ og kreativ jeg bare ville, uten å forholde meg til en mal for hvordan jeg måtte gjøre det. Dette prosjektet har vært et stort og viktig prosjekt, og det ligger mye bak bildene som ikke kommer frem. Sånn er det jo med all kunst.  Det som er ekstra gøy og verdifullt, er at noen av motivene allerede har blitt historiske. Jeg var så heldig at jeg rakk å skape kunst av det før det ble revet og bygget nytt, i et mye mer moderne uttrykk. Jeg har virkelig kost meg med hele arbeidsprosessen, og lært masse underveis. Dette vil jeg gjerne gjøre igjen!

Jeg fikk mye god hjelp under selve arrangementet, hvilket jeg er utrolig takknemlig for. Aller finest var det når storesøster, og musiker, Nina, spilte to sanger på fløyte. “Gabriellas sång” og “Har du fyr” satte et nydelig startskudd på helgen som skulle gå over all forventning. Det ble fine dager med jevnlig besøk i galleriet, og jeg kan meddele at jeg kommer til å holde åpent noen ettermiddager fremover. I neste uke (uke 25), er åpningstidene tirs-tors fra kl 16. Velkommen innom for en prat og en titt på bildene i Movik vestre 14, 3135 Torød. Følg siden min på Facebook for videre åpningstider her; https://www.facebook.com/hildebarksfoto/

Takk til alle som kom i helgen og som bidro til en minneverdig fotoutstilling. Dette var skikkelig gøy. Gøy er det også at jeg har blitt invitert til å stille ut bildene mine på Galleri Bro på Tjøme i hele september. Mange muligheter for å se og kjøpe bilder fra området!

Utstilling1.jpg

På åpningsdagen regnet det, så da valgte jeg å henge opp bildene på terrassen. Det ble veldig koselig det også, selv om tanken var å henge opp i trærne.

Utstilling7.jpg

Kjekt med et hagetelt å søke ly under når regnet høljer ned. Fløytisten fikk trommende regn som akkompagnement.

Utstilling2.jpg
Utstilling4.jpg
Utstilling.jpg

I tillegg til utstilte bilder, hadde jeg laget to videoinstallasjoner som viste hver sin video, henholdsvis “CEVE” og fotografier fra Lofoten. Begge disse videoene finner du i mappen ”video” i menyen på verste side. Takk til T.B for hjelp med snekringen.

Utstilling5.jpg

Dag to måtte vi flytte galleriet inn i annekset på grunn av sterk vind. Det ble jo koselig det også.

Utstilling6.jpg

Nå ser jeg fremover mot nye prosjekter, samtidig som jeg gleder meg over å holde utstillingen oppe en stund til. Takk igjen til alle som har bidratt!

Bill.mrk markaglede del 2

utsikt.jpg

På vift med kameralinsa i Nordmarka Nord

Endelig søndag og tid for å ta med kamera på en aldri så liten luftetur. Vinterlandskapet er tilbake og sola varmer fra knallblå himmel. Snakk om kontrast til gårsdagen (se del 1). Fototur passer alltid best i eget selskap. Eller med en likesinnet fotograf som gjerne labber ut i nysnøen bare for å få det ene gode bildet. Og som kanskje blir der for å spise lunsj til fantastisk utsikt over Romeriksåsen. Vedkommende må i alle fall ha en stor dose god tålmodighet, for plutselig legger jeg med ned i løypa for å fange neste skiløper på linsa, og der blir jeg til jeg har fått et godt bilde.

lunsj.jpg

Lunsj med utsikt

Drømmedag!!

ski.jpg
Stryken5.jpg

Strøkent på Stryken

Og da nevner jeg ikke boten som ventet i bilruta da jeg kom tilbake fra tur. Det ble en dyr dag i marka, for å si det sånn. Men med dette på linsa blir såret plastret. Jeg teller kroner og betaler min bot. Leksa er lært!

Stryken3.jpg
Trærogsol.jpg

Sol ute, sol inne

sol i hjertet, sol i sinnet

sol, bare sol 😃

Skistryken.jpg

Vintermagi

Her var det bare å rigge seg til i alle mulige vinkler og posisjoner og skyte kamera rett til værs. Lykken finnes, dere. Her ute. Høyt og lavt!

Nordmarkis.jpg

Meditasjon for sjela

Høydemeterne som må bestiges for å komme seg til Stålmyra og Daltjuvmana belønnes underveis med slike flotte utsiktspunkt. Rett bak meg her satt det også en barnefamilie og koste seg med kvikklunsj og appelsin. Jeg hørte et “smiiiil”, og skjønte fort at det var flere som holdt på med fotoshoot. Fantastisk å se at folk koser seg ute.

Trær.jpg

Motiv i alle retninger

Vinteren er nok en favoritt når det kommer til årstider. Egentlig er alle årstider en favoritt…tenk å være så heldig å like alt! Uten skimuligheter på vinteren ville jeg blitt et ulykkelig menneske. Jeg får vondt i magen av å tenke på klimaendringene som sakte men sikkert tar fra oss snøen.

Vinteridyll.jpg

Kanskje sola varmer helt til der hvor du er?

Ja takk til flere slike søndager. Før vinteren smelter, og våren lokker med sildrende bekker og t-skjortevær. Mil etter mil på glatte nok ski og solo og sjokolade i sekken. Jeg gleder meg!

elva1.jpg

Stryken- Daltjuvmana-Stryken

19 km på ordentlig blåføre og godt feste.

Til marka med kjærlighet; Tusen takk for en strålende helg!

Bill. mrk markaglede del 1

Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i det å telle ned timer til helg. Etter en hektisk uke med andre ting enn tur på programmet var lengselen stor etter å suse rundt i ferske trikkeskinner mellom snødekte trær og hvitt landskap. I denne serien “Bill.mrk markaglede del 1 og del 2” skal jeg ta deg med på tur både lørdag og søndag, og forhåpentligvis smitte deg med et virus som heter naturglede, et virus jeg håper jeg aldri blir kvitt.

_DSC5799.jpg

Snøvær og tungt føre

Lørdagen bød på større utfordringer enn planlagt. Åsa og jeg møttes på Sjonken i Romeriksåsen. Løypa var lagt og den var hverken særlig slitsom eller lang. Trodde jeg. Det man riktignok må ta stilling til i forhold til vanskelighetsgrad, er føre og forhold under skia. En lett tur kan fort bli krevende under kompliserte forhold. Med nysnø og fallende hvit glede fra oven, la det seg hva jeg vil kalle for grovt mel i sporene, hvilket førte til motstand i hvert glid. Men, som to turglade “ungdom” vi er; tur er tur og denne lørdagen ble den både morsom, irriterende og slitsom, med fine naturopplevelser i tett og lett snødrev. Bonusen ble den idylliske skogsløypa vi fant mellom Hakkim og Råsjøen; der kom vi tett inn på skogen og inn i terrenget. Dessverre hadde jeg lagt igjen kamerautstyr hjemme for anledningen, så det ble kun lagring på sjela og ikke på minnekortet denne gangen. Bortsett fra en video filmet med mobiltelefon. De vanskelige føreforholdene ga oss en latter for livet da Åsa ble sittende fast midt i en utforbakke. Med en varm velkomst på Råsjøstua ble vi servert nystekte vafler og kakao av Tom og Arvid, som var helgens vertsskap. Varme og mette kunne vi stabbe oss nedover bakkene og tilbake til utgangspunktet Sjonken. Slitne og ganske klare for å komme oss hjem til sofaen. Ruta vi valgte ble på ca 18.5 km og kan sees på dette kartet hentet fra Skiforeningen.no

Takk for turen Åsa, og takk for din herlige, smittende latter.

CEVE

“CEVE” er min aller første produksjon i kunstfilmsjangeren, og jeg er både stolt og rørt over å dele den med dere. Del gjerne videre hvis du liker den, og husk LYD!

Naturens lykkepille

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke har hatt det så lett i livet. Eller, det er kanskje en hemmelighet, ettersom jeg ikke har vært så åpen om det. Det har jeg ikke tenkt til å bli heller, men jeg ønsker allikevel å formidle mine erfaringer med naturen. Den kan nemlig brukes som kilde til bedre helse og bedre liv på mange måter. Selvmedisinering trenger ikke være av den usunne sorten. Mitt forhold til naturen endret seg for ca 5 år siden. Jeg var i behandling for spiseforstyrrelser på Modum Bad og fikk min første følelse av frihet. Det skulle bli min drivkraft videre, kombinert med mye følelsesmessig smerte. Det krever mot å møte seg selv, men den som intet våger, intet vinner.

Modum1.jpg

Som hundeeier var jeg vant til å gå tur i skogen, men hadde liten trening med å åpne sansene og virkelig ta inn omgivelsene rundt meg, være tilstede.  Det tok lang tid før dette ble mulig, og hard jobbing måtte til for de små øyeblikkene. Det kan fremdeles være vanskelig den dag i dag, dersom hodet og kropp er fullt av mye annet, men det er nettopp da jeg har så godt av det. Se rundt meg, legge merke til fargene, luktene, lydene, følelsen i kroppen, føttene som treffer bakken, vinden i håret. Bare være. Klarer jeg dette så er det ikke lang vei til å kjenne lykke, frihetsfølelse og glede. Helt gratis, og helt uten ytre påvirkning annet enn det som er rundt oss alle sammen.

I tillegg er jeg så heldig at jeg er glad i å være fysisk aktiv. Jeg trenger å være fysisk aktiv. Også dèt for å mestre stress, smerte og utfordringer i livet, men også fordi det gjør meg glad. Jeg er aktiv og energisk av person og liker å kjenne at kroppen fungerer. Det er nemlig ingen selvfølge. Jeg er heldig som har en frisk kropp etter mange års spiseproblematikk og dårlig helse. Lykke for meg kan være toppturer, bratte bakker og en puls som vibrerer.  Det kan være lange turer på ski, sykkel og til fots. Det er så godt å kjenne at jeg lever! Vel så mye kan det være å padle kano på et stille vann, ta middagen ute, sitte rundt bålet, eller sløve i hengekøya ved favoritt-tjernet i marka. For ikke å snakke om å nyte en skikkelig fin solnedgang, gjerne ved havet med sjøluft i nesa. Eller nærturen i nabolaget med hunden min. Puste inn lufta og nærværet og minne meg selv på at livet er nå. Det er deilig å være ute. Frisk luft er for hjernen det nesespray er for en tett nese. Godt for sirkulasjonen i hele kroppen, både utenpå og inni. Jeg blir rett og slett et bedre menneske av det.

Hengekøye.jpg


Jeg sier ikke at natur og friluftsliv passer for alle, men hvis jeg kan inspirere ett menneske til å komme seg ut, så er jeg veldig fornøyd med det.  Naturen kan fungere som smertestillende. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag hvis jeg ikke hadde oppdaget og dyrket tur-livet. Naturen gjør meg til et friskere, gladere og helere menneske, og så sprer det seg som ringer i vannet, både til andre mennesker og til eget liv. 

Avslutter med et aldri så lite videoinnslag. Hverdagslykke!