Villmarkstur i Askers bakgård

Det er søndag i september og sola skinner. Bærum turlag organiserer tur til Skaugumsåsen, og turen er markert som krevende. Ruta går der ingen andre går, ut i terrenget, i "villeste skauen". Forventningene stiger, det er ikke ofte jeg går i bushen. Dette blir spennende! Jeg får med meg en venninne og drar. Det er varmt i luften og høsten banker på døra.

Røde T` er viser vei

Bak Sem gjestegård står en gjeng med turfolk. Jeg skjønner fort at det er dit vi skal da jeg ser både en og to menn med t-skjorte med merket T for turistforeningen. Turlederne er på plass. Vi er sånn cirka 15 folk og en fotojournalist. Hun skal visst lage en greie til en avis, og jeg får straks lyst til å snakke med henne. Vi har tydeligvis noe til felles.

En klar turgjeng!

En klar turgjeng!


På ville veier
Det viser seg at begge turlederne er fotofolk, og at det er derfor vi nå straks skal bevege oss utenfor allfarvei, inn i eventyrskogen, der de eneste stiene som finnes er dyretråkk. Som fotograf er det ofte sånn at nysgjerrigheten viser vei, det er den som tar oss til nye oppdagelser og bare litt til, bare litt til, så befinner vi oss på en skikkelig perle av en utsikt og så fortsetter vi litt til gjennom landskap av rombeporfyr og bratte skrenter. Google (Wikipedia) sier at Rombeporfyr er en porfyrisk, magmatisk bergart og forekomster er bare kjent i Oslofeltet, i Øst-Afrika og i Antarktis. Rombeporfyr ble funnet første gang på Tjuvholmen i 1806. Den er en blanding av dagbergart og gangbergart, den klassifiseres oftest blant sistnevnte. I dette området må vi nesten klyve litt. Da er det best å holde tungen rett i munnen og se hvor vi går. Løs stein gjør også sitt til at vi må være aktsomme . Vi vil helst unngå steinras fra førstemann opp lia. Noen steder er skogen så råtten at det heller ikke er mye støtte fra trærne. Flere ganger hører vi et "knekk" , og da er det ikke mye til en hjelpende hånd å finne der. Vi beveger oss i vernet natur, der alt skal ligge uberørt og vilt uten innblanding fra oss mennesker. Det er noe fint og trolsk med slike skogområder. Naturreservat heter det.

Skaugumsåsen der oppe

Skaugumsåsen der oppe

HildeBarkenes3.jpg
HildeBarkenes4.jpg
Trolsk stemning

Trolsk stemning

Oslofjorden på vidt gap
Underveis på turen passerer vi flere fine utsiktspunkt. På toppen, som rager 349 meter over havet, får vi muligens Oslos beste utsikt. Her er det vidvinkel fra A til Å, og spør du meg så er dette det aller beste med å være på tur. Å komme opp i høyden og speide utover byen, vannene, husene, trærne og kjenne vinden som suser i ørene og frisk høstluft bak solvarmen. Vi er heldig med været og bildene blir ekstra fine med de klare, blå kulissene. Det er mange folk ute, og flere valgte som oss, å ta en liten rast til det flotte "panoramabildet" - et skikkelig maleri! Et lite bål så hadde også peiskosen vært komplett.

Panorama! Men kameraet får ikke med seg alt

Panorama! Men kameraet får ikke med seg alt

Sikksakk nedover åsen vi går
Her får vi testet både balanse, styrke, utholdenhet og koordinasjon. Vi får ingenting gratis av lettgåtte stier og må hele tiden se hvor vi setter beina så ingen uhell skjer. Det er bratt nedover, og en konsentrert gjeng med turdeltakere følger forsiktig i turleders fotspor. En ny utsikt åpenbarer seg og vi skuer utover Semsvannets praktfulle innsjø. Det er magisk å gå på slike turer, og nærmarka viser nok en gang hvilke muligheter den byr på. Denne gangen byr den på ren og skjær villmark. Villmark i Askers bakgård!

Her må vi nesten gå sidelengs nedover lia fordi det er så bratt

Her må vi nesten gå sidelengs nedover lia fordi det er så bratt

Semsvann

Semsvann

HildeBarkenes10.jpg
Nede på “jorda” igjen

Nede på “jorda” igjen