Roadtrippin` August 2018

Så hva gjør man, når skogen blir for kjedelig og eventyrlysten for stor? Da tar man bilen, bikkja, motet og kjører til fjells.  Alene. Kjedelig, tenker du? Absolutt ikke, tenker jeg. På solotur får jeg en helt spesiell tilstedeværelse, jeg får med meg mer av den flotte naturen, jeg kan bestemme alt selv - og være så spontan og omskiftelig i planene som jeg bare vil, bruke tid og konsentrasjon på å ta gode bilder og tenke gode tanker. Det er utrolig hvor mange problemer jeg har løst alene på tur. For ikke å snakke om mestringsfølelsen jeg får, og kunnskapen og erfaringen jeg opparbeider meg, som også kan brukes når jeg kommer hjem igjen, men på andre områder av livet.  Alt til sin tid, det er hyggelig å være flere på tur, men nå er det bare meg, bikkja og kamera.

 

Når nysgjerrigheten tar overhånd

Jeg har mye erfaring med både det å planlegge og gjennomføre turer, men har holdt meg mest til områder i marka eller ved sjøen. Fjellet har liksom virket litt.... skremmende på et vis? Det henger nok sammen med at jeg har så stor respekt for naturkreftene, som vær og vind og dyrelivet. Det er noe nytt for meg, noe ukjent og dermed også noe utrygt som sådan. Men for å få trygghet og kunnskap om hvordan håndtere det ukjente så må man på et tidspunkt bare hoppe ut i det. Møte frykten sin, møte kreftene man rett og slett ikke rår over, men som man kan lære om, og trene på å mestre. Så etter å ha lest om og sett bilder av ulike fjellturer i lengre tid så blir nysgjerrigheten til slutt så stor at den må stilles. Jeg må ut. Jeg må ut å finne ut av dette fjell-livet. Hva er det som er så spesielt der oppe blant store, skumle, mektige fjell, med temperaturer som kryper langt nedenfor min komfortsone når kalenderen viser begynnelsen av august.  Etter en uvanlig varm sommer bryr jeg meg ikke så mye og pakker både ullundertøy, votter og lue. Nå skal jeg på fjellet!

Topp å kjøre her i åpent landskap over Valdresflye, på vei til Gjendesheim

Topp å kjøre her i åpent landskap over Valdresflye, på vei til Gjendesheim

 

Tur for en nybegynner

Tanken var i utgangspunktet å ta meg en rundtur med fotokamera.  Ikke gå de lange turene, men holde meg i nærheten av bil og hytte. Jeg hadde fått et gavekort med gratis overnatting på en betjent fjellhytte, plukket meg ut Gjendesheim for dit kunne jeg kjøre med bil, og det var jo der turen over alle turer befant seg; den populære Besseggen! Jeg skulle ikke gå turen, det virket som et litt for stort prosjekt, særlig med tanke på at jeg måtte ha med meg en tolv år gammel Cavalier på fire bein som stort sett hadde sovet seg gjennom en lang og varm sommer.  Jeg hadde ikke de helt store forventningene til hans fysiske prestasjoner, og egentlig hadde jeg vel bestemt meg for å pensjonere han fra de store anstrengelsene på tur. Fordelen med å ha en liten hund er at han fint kan plasseres i sekken for avlastning underveis, og med en allright fysisk form på matmora så skulle vi klare å komme oss et stykke på vei allikevel. Jeg bestemte meg for å gå fra Gjendesheim mot eggen for så å snu når vi følte for det. Ja, for fjellvettet har jeg, det er ingen skam å snu!

Vakre Gjende like ved Gjendesheim fjellhytte

Vakre Gjende like ved Gjendesheim fjellhytte

Naturens egen lyskaster i fjellveggen, på vei opp til Veslefjell

Naturens egen lyskaster i fjellveggen, på vei opp til Veslefjell

Magiske Gjende med utsyn over Valdresflye som strekker seg langt inn i horisonten

Magiske Gjende med utsyn over Valdresflye som strekker seg langt inn i horisonten

Hunden min imponerte meg stort der han logret seg oppover fjellknausen, kun avbrutt av noen fotostopp og drikkepauser. Det gjør noe med et hundemors hjerte å se en så sprek gammel hund storkose seg på tur i nytt terreng, spretten som en ungfole og lykkelig med hele sin kropp. Å se han rulle seg i den lysegrønne, hvite fjellmosen, drikke fra friske fjellvann og utstråle en glede som nærmest sier takk matmor for at du gir meg disse opplevelsene. Det knytter oss nærmere sammen rett og slett, og det føles godt. Så lenge jeg har han så er jeg aldri helt alene. Hunden er uten tvil den beste turkamerat!

Vi kom oss nesten til eggen før vi snudde. Jeg kunne like gjerne gått hele turen, for det ble en like lang tur med retur samme vei. Hunden havnet i sekken underveis og mor fikk ta jobben med å bære. Han så ikke ut til å klage på det. Naturen og omgivelsene møtte oss som åpenbaringer fra det ene stedet til det andre, og lykken og overveldelsen fra omgivelsene gikk gjennom kroppen som sterke strømninger av turekstase. En vidunderlig følelse av frihet og glede. Den beste plassen å innta lunsj, med et smaragdgrønt Gjendevann under meg og utsikt til Jotunheimens stoltheter. Tilværelsen var liksom komplett. Jeg befant meg bare der og da, i øyeblikket, omringet av mektig natur, fint vær, grønt brevann pakket inn av flotte fjell. Jeg ble bergtatt av Jotunheimen, dette kunne jeg virkelig like!

En liten pust i bakken før returen til Gjendesheim, her med utsikt over Jotunheimen og vannet Gjende

En liten pust i bakken før returen til Gjendesheim, her med utsikt over Jotunheimen og vannet Gjende

Vi var ikke alene i fjellet denne dagen

Vi var ikke alene i fjellet denne dagen

 

Fra sol til regn

Men ingen furtemunn for det om! Her skulle planene gjennomføres, og dessuten var det store utsikter for oppholdsvær. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, og så lenge tåka ville fordampe og gi plass til utsikt så skulle jeg da tåle litt vann på nesetippen. Dagens turplan var å gå langs Bygdin mot den selvbetjente DNT-hytta Torfinnsbu. Planene ble fort endret da en gjeng med beitende kyr klarte å skremme meg bort. Her trenger jeg en mentor som kan lære meg en ting eller tre om å forsere beitedyr... gjentatte ganger lar jeg meg altså jage bort av disse antakeligvis fredelige, harmfrie dyrene bare fordi fryktsenteret i hjernen ikke lar seg rikke. En flokk med ville reinsdyr som farer forbi kan ikke skremme meg, det er jo en magisk naturopplevelse, men disse kyrne derimot. Jeg prøver igjen neste gang. Omlegging av planene førte meg allikevel ikke til noe dårligere sted enn først tenkt. Tvert i mot. Dagen skulle vise seg å bli nok et høydepunkt, bokstavelig talt, til toppen av Synshødn og Kungsliknuppen og litt videre inn i fjellet. Nå får jeg selv kjenne på kroppen hva folk blir tent av når det gjelder slike oppturer. Å kjenne kroppen jobbe og slite seg opp alle høydemeterne, over steiner og bekker og bratte partier. Å kjenne at det funker, at kroppen bærer, den er i form og den tar meg til høyder som gir stor belønning i utsikt og en skikkelig herlig mestringsfølelse. Livet er fint på tur. Fjellet leverer!

Stille natur ved Bygdin

Stille natur ved Bygdin

Tåka henger lavt og gir en trolsk stemning

Tåka henger lavt og gir en trolsk stemning

Flott utsikt over Bygdin fra oppe i høyden

Flott utsikt over Bygdin fra oppe i høyden

 

Fra Øst til Nord

På tide å dra videre. Allerede i Mai satt jeg hjemme i stua mi og drømte om sommerens rundtur. Naturlig nok søkte jeg etter topper for nybegynnere, og siden Gaustatoppen ble besteget på forsommeren måtte jeg finne andre alternativer. Jeg hørte om Lomseggen og så en liten video som viste litt av turen og jeg tenkte at dit må jeg dra, det er en tur jeg kan klare. To måneder senere sto jeg der, i Lom sentrum og skuet på den bratte tuppen der oppe bak fjellmuseet. Dit skal jeg, der er målet, og målet ble nådd og målet var bratt og målet som også er veien ga meg nok en fantastisk naturopplevelse, selv om været var grått. Fra Lomseggen, som ligger i Breheimen nasjonalpark, kan man på en klar og fin dag se langt og lengre enn langt både til Reinheimen, Rondane og Jotunheimen med det største fjellet av dem alle, nemlig Galdhøpiggen. Forøvrig også et turmål.  Det er tidlig i august, men allerede nå har de magiske høst-tonene begynt å sette farge på naturens eget musikkstykke. For et mesterverk, for en konsert!

 

Lomseggen sett nedenfra

Lomseggen sett nedenfra

Utsikt fra Lomseggen, 1289 moh

Utsikt fra Lomseggen, 1289 moh

Utsikt over Vistdalen og elva Visa

Utsikt over Vistdalen og elva Visa

 

En liten eventyrer vokser frem

Det har jeg visst en stund altså, men det er gøy å hele tiden være sulten på nye opplevelser, mestringer og eventyr. Selv om jeg fremdeles er nybegynner i forhold til mange. Vi må alle starte et sted,og man trenger ikke alltid de store avstandene eller turmålene for å oppleve eventyr. Poenget er å komme seg ut, prøve noe nytt, være i ett med naturen. Bare være der man er og oppleve alt det sanselige rundt seg og kjenne blodet bruse på innsiden. DET er opplevelse det.

“Hvorfor sitte inne når alt håp er ute”, er et kjent sitat blant friluftsfolk, så da var det bare å forlenge dagens utflukt. Jeg satte kursen mot Sognefjellshytta, nok et mål jeg så for meg den dagen i mai da lengselen tok meg ut i turplanlegging i den fjerne horisont.  Bare en liten kjøretur frem og tilbake. Med kamera i hånden. Perfekt!

Nedturen denne ettermiddagen var været. Det er heller risikosport å ta frem kamera når det regner og tro at det overlever, derfor lar jeg vær. I stedet brukte jeg sjela som minnebrikke og eksponerte for høyoppløselige inntrykk i hver krik av min egen oppbevaringsboks. Og plutselig lukket himmelen seg og bildene kunne foreviges visuelt.

En liten "teaser" fra Sognefjellet

En liten "teaser" fra Sognefjellet

Kart over Sognefjellsveien lånt fra www.nasjonaleuristveger.no

Kart over Sognefjellsveien lånt fra www.nasjonaleuristveger.no

Sognefjellsveien er en nasjonal turistveg som går mellom Lom og Gaupne.  Hele strekningen er 108 km lang og det høyeste punktet ligger på 1434 moh, noe som gjør veien til Nord-Europas høyeste fjellovergang. Det finnes flere utsiktspunkter underveis der du kan stoppe og nyte omgivelsene, fotografere eller bare ta en pust i bakken i frisk fjelluft. Kilde: nasjonaleturistveger.no

Rondane kaller

On the road again, og hva passer vel bedre enn en liten pitstop i Vågåmo? Lite visste jeg  at jeg skulle skli rett inn i en traktorparade, en del av arrangementet "traktorrock". Traktorrock er en bygde- og traktorfestival, og jeg er sikker på at hele Vågåmo var samlet i sentrum denne dagen. Det yret av folk, hunder og traktorer, og av den grunn ble støynivået i høyeste laget for meg. Med litt flaks fikk jeg omsider sneket meg ut i traktorvrimmelet og vendte snuta videre mot selveste nasjonalparken i Rondane. Var det en ting jeg lovet meg selv da jeg var innom der på min aller første roadtrip, så var det at jeg skulle tilbake til dette fjellområdet, og det snart.  Rondane er spesielt kjent for sine mange 2000-meters topper, men også for dype daler og flott terreng for hytte til hytte turer. Ellers så kan man gjøre som meg, hvis tiden ikke strekker til, hvis man er på rundtur, eller hvis man ikke ønsker å gå så langt av ulike årsaker.

Dag èn gikk turen til Ranglarhø med utgangspunkt fra Mysusæter. Sistnevnte ble også nattens soverom i min lille fiesta-bobil, akkurat nok plass til meg og lille Cavalieren min. Soverommet delte vi forøvrig med to andre jenter i en van, og jeg var ikke misunnelig over deres "gode plass". Jeg har jo i grunnen ingenting å klage på, så lenge jeg får søvn og hvile så er jeg fornøyd. Jeg er jo på tur!

Nærbilde av fjellene i nasjonalparken fra Ranglarhø

Nærbilde av fjellene i nasjonalparken fra Ranglarhø

Dag to kjørte jeg litt lenger inn i fjellet og parkerte ved inngangsporten til selve nasjonalparken. Det var flere med meg som skulle på tur, både på sykkel og til fots, og selv om temperaturen var kald, så varmet sola langt inn i hjerterota. Det skulle bli en fantastisk dag i fjellet!

Rondvassbu var dagens mål, en enkel tur på grusvei med et fantastisk skue fra naturens storskjerm vendt mot meg. Her ble kameralinsa flittig brukt. Rondvassbu er et naturlig midtpunkt i Rondane, en fjellhytte med rom for overnatting. Dette er også et fint utgangspunkt for toppturer i området. Jeg følte meg så heldig , takknemlig og glad for at jeg hadde kommet meg hit for å oppleve mer av Rondanes godsaker. Jeg følte jeg befant meg i en stor godtebutikk, og som alltid når man befinner seg der, så må man velge ut noe og la resten ligge igjen til neste gang. Dagens desidert største godbit var å finne roen i mosen med min aller beste firbente venn som så ut til å nyte utsikten i like stor grad som meg. En perfekt avslutning på en uke full av nye mestringer, erfaringer og opplevelser. Neste gang vil jeg gå opp på en av toppene, men uten hund. Jeg liker fjellet, og jeg liker å utfordre meg selv!

 

Rondvassbu med toppen Storronden som ruver i bakgrunnen

Rondvassbu med toppen Storronden som ruver i bakgrunnen

Oliver er en livsnyter

Oliver er en livsnyter

Vakkert!

Vakkert!

Refleksjoner

Jeg er ingen Lars Monsen som drar på lange og krevende ekspedisjoner, men jammen kan jeg oppleve store eventyr allikevel.  Det synes jeg bildene overfor viser godt.  Jeg er flink til å orientere meg, planlegge og bli kjent på nye steder, samtidig liker jeg å være spontan og fleksibel i de planene jeg har lagt. Jeg er opptatt av å presse komfortsonen, også når jeg er ute på tur, men ikke så mye at det blir en ubehagelig opplevelse. For meg blir dette en god måte å utvikle meg på, både som menneske, mini-eventyrer, fotograf og formidler. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og håper du vil følge meg på veien og la deg inspirere av mine erfaringer, opplevelser, bilder og turskildringer.

Følg meg gjerne på facebook for oppdateringer og nyheter. Trykk i såfall på f-ikonet under og lik siden min.

Stemningsbilde fra Gjendesheim

Stemningsbilde fra Gjendesheim