På loffen i Finnemarka

De siste fire årene har jeg trasket mye rundt i Oslomarka. Med Østmarka som nærmeste nabo var det et naturlig sted å begynne eventyret.  Jeg hadde store utfordringer i livet mitt, og trengte å komme meg ut på tur.  Jeg kjøpte kart, sekk og tursko. Nå skulle jeg utforske marka!  Og siden har jeg vært  på mange turer.  Etterhvert utvidet jeg turene til Lillomarka, Nordmarka og Romeriksåsene, og nå, en høstdag i september, var det tid for å oppdage Finnemarka,  en perle av et skogsområde på rundt 430 kvadratkilometer i Buskerud fylke.

Finsk historie
Finnemarka fikk navnet sitt etter skogfinnene som slo seg ned rundt vannet Glitre, i hjertet av Finnemarka,  på midten av 1600-tallet. Finnene drev svedjebruk, de hogg ned et område  i skogen, lot det tørke, og tente deretter på feltet.  Så sådde de rug i asken. Bråtelandet ble valgt med omhu i tetteste og frodigste granholtet på tørr mark. Liene rundt Glitrevannet egnet seg godt til denne dyrkningsformen og gav god avling de første årene. "Rugfinnene" ble ikke  populære hos de øvrige brukerne i marka. Skogen i Finnemarka tilhørte kirken, og i 1651 skrev sognepresten i Modum et alvorlig klageskriv. Særlig mente han at de nye landsmennene ødela skogen og sæterbeitet. Kilde: Turkart Finnemarka 1:50 000


Folkehelse på blåmerkede stier
Den norske turistforening gjør en formidabel jobb med å merke stier til folket. I fjellet maler de røde T`er på varder og steiner, mens i marka og langs kysten er det blå merker for sommerstier og røde merker for vinterløyper. I tillegg er det godt skiltet i marka,  så her skal det godt gjøres å gå seg bort. Har du i tillegg et turkart i sekken, skal det være lett  å finne frem fra A til Å.  For slitne hoder som ikke orker å orientere seg med kart og kompass er merkingen ren luksus, en fantastisk tilrettelegging for å gi folk mulighet for et enkelt friluftsliv og fysisk aktivitet.  Personlig har jeg hatt stor nytte og glede av dette, og fått mange helsemessige gevinster på veien. Tur er helse på grønn resept!

Turen blir til mens jeg går
Jeg liker å ha en viss plan på hvor jeg har tenkt å gå, men akkurat denne dagen tok jeg det litt på sparket, det er jo så gøy bare det å komme til et nytt sted. Første utfordring var å forsere sauer på beite.  De av dere som har lest artikkelen "Roadtrippin`August 2018” (se link) https://www.hildebarkenes.no/tekst/2018/9/6/roadtrippinaugust-2018n`2018 vet at jeg har en greie med beitedyr. Jeg tror det handler mest om hunden min, at jeg er redd for at han skal bli angrepet.  Men jeg er uansett ikke spesielt høy i hatten når jeg møter en hel saueflokk som steller seg midt i veien, ser olmt i min retning og nekter å rikke både blikk og kropp.  Mye bedre liker jeg de som tusler i grøftekanten, spiser gress og bare kikker så vidt i min retning før de fortsetter i sin egen verden. Eller de som bare ligger der fredelig og nyter solen, som de gjorde denne dagen.  Da kunne jeg passere med rak rygg og mestringsfølelse. 1-0 til meg!
Jeg parkerte på Eggevollen (mellom Sogna/Kleivdammen på kartet) og  gikk på blåmerket sti i jevn stigning opp mot Storsteinsfjell.  Her kan dere se hele ruta jeg gikk:

Historien om Heibu
På stien opp passerte jeg en liten hytte som gjorde meg nysgjerrig.  Det hang et skilt på hytteveggen med et navn og datoer som kunne tyde på at en mann ved navn Anders Justad Fjeldberg hadde oppholdt seg der fra år 1945 til 2010. I tillegg var det lenket og låst slik at det så vernet ut på et vis.  Hytta var velholdt og på utsiden hang det et fuglebur nesten identisk med selve hytta. Litt borti skogholtet sto en utedo.  Utenfor var det stokker å sitte på og et bord som i større grad enn hytta så gammelt og slitent ut. Jeg gjorde litt research på dette, jeg ville vite mer,  og kom i kontakt med datteren til Anders. Damen ved navn Maria Justad Halden kunne fortelle meg at hytta tilhører Ytre Justad gård og at hennes far, som hørte til på gården hadde tilbragt mye tid der oppe. Under krigen var det hans bestemor Alfhild Fjeldberg som bodde der sammen med kuene. Maria forteller videre at hennes far var meget bestemt på at han ikke ønsket noen grav på en minnelund da han døde, derfor ble asken hans spredd på Storsteinsfjell, godkjent med restriksjoner fra fylkeskommunen, med markblomster i følge. I tillegg ønsket han et hjemmelaget dørskilt som minnesmerke utenfor hytta med hans navn på.  I dag blir hytta brukt av Maria og hennes mann, og flere bruker uteplassen som rasteplass etter å ha gått opp alle bakkene fra eggevollen. En trivelig plass å  passere, og en hyggelig historie! Jeg kan godt forstå at familien trives i disse omgivelsene.

Her på Heibu var han mye, Anders Justad Fjeldberg fra 1.12.1945-8.07.2010

Her på Heibu var han mye, Anders Justad Fjeldberg fra 1.12.1945-8.07.2010

Jeg fant jeg fant
Sa Askeladden, og det samme sa jeg da jeg fikk øye på en utgått hestesko hengende i et tre.


Vel fremme på Storsteinsfjell,  540 moh, åpnet det seg vidstrakt utsikt over Lier.  Stedet levde opp til navnet sitt, da det var mye berg og fjell  i terrenget. Det føltes nesten som å være ordentlig på fjellet. Fine farger var det også, med høsten som snek seg innpå og varmet omgivelsene med gult, oransje og rødt. Jeg liker denne årstiden!

Her er Oliver på vei opp i sekken og klar for å hvile kroppen sin litt

Her er Oliver på vei opp i sekken og klar for å hvile kroppen sin litt

Et av flere idylliske tjern jeg passerte

Et av flere idylliske tjern jeg passerte

Varme høstfarger og åpent landskap på Skimtheia

Varme høstfarger og åpent landskap på Skimtheia

Myrene var så tørre at jeg fint kunne gå på dem uten å bli våt på beina

Myrene var så tørre at jeg fint kunne gå på dem uten å bli våt på beina

Lunsj med utsikt
Etter en flott etappe over Skimtheia og Skimtvarden,  ankom jeg utsiktspunktet på Tverråsen. Her ble jeg møtt av fantastisk utsyn over Tverråsvannet, Goliaten og flere andre vann i bakgrunnen. To av de beste tingene på en gang; utsikt på en høyde og flotte vann. Her måtte jeg jo bare ta en pause og spise matpakken min. Jeg fant meg en lun fjellvegg og nøt øyeblikket, roen og tilstedeværelsen. Endelig kunne jeg la høstsola tegne nye fregner på nesa mi!

Tverråsvannet sett ovenfra

Tverråsvannet sett ovenfra

Opptur gir nedtur
Heldigvis bare bokstavelig talt i denne sammenheng.  Det er jo en gang sånn at høydemeterne vi bestiger også må hentes ned, og nå fikk Oliver gå på egne bein igjen etter en hvilepause i sekken. Vel nede fra høyden ankommer vi Vakkertjern, og dette vannet, denne plassen, levde virkelig opp til navnet sitt. Her er det obligatorisk med en liten rast, enten for å nyte roen, fotografere eller bare være. I slikt vær som dette blir det noe helt spesielt med de refleksjonene som dukker opp i vannet.  Naturen gir meg takknemlige motiv i kameralinsa!

Vakkertjern

Vakkertjern

Enda et vakkert tjern, men uten navn

Enda et vakkert tjern, men uten navn

En eim av nystekte vafler
Men hyttekafeen var jo stengt for dagen, så det må ha vært ønsketenkning. Eiksetra er en betjent turisthytte under Den Norske Turistforening med ni sengeplasser. Et ypperlig utgangspunkt for turer i Finnemarka både sommer og vinter. Jeg passerte her på slutten av turen, dere kan se på kartet for beliggenhet. Idyllisk plassert ved vannet Garsjø. Finnemarka er absolutt verdt turen, med eller uten overnatting, hytte, telt eller hengekøye. Jeg vet ihvertfall at jeg skal tilbake å utforske mer. Og vet dere hva? Jeg klarte til og med å "forhandle" med et svart får på siste etappe før jeg ankom bilen, så nå føler jeg meg litt kompis med disse dyra. I hvertfall i Finnemarka.

Litt skuffet over stengt kafè og hverken kaffe eller vaffel å få tak i, men jeg tutlet meg videre og fant den siste biten av sjokolade i lomma. Det var godt det og.