Lofoten 2018

Nerver på tinden

Velkommen, sa Lofoten - og jeg ropte nærmest halleluja i en eneste stor åpenbaring. For en fantastisk natur! Måtte klype meg i armen for å sjekke drømme-nivået, men det var ingen drøm, dette var virkelige greier; på toppen av Vikjordtinden i solnedgang. Det ingen visste, var hvor redd jeg også var. Er det en ting jeg har lært, så er det at været og naturen er mektige saker som man skal ha respekt for. Og som helt ny i et sånt type fjellterreng, og i fremmede omgivelser, så følte jeg meg bitteliten. Med frykten som rådet, var det ikke lett å stole på turfølget, selv om de hadde full kontroll og mye erfaring fra området. Men frykten, dere, frykten stoler ikke på noen, sånn er det bare. Følg med gjennom innlegget, så skal du få et innblikk i, for meg, en tur litt utenfor komfortsonen.

Nyelig skue

Nyelig skue

Jeg startet turen med godt mot og hyggelig turfølge. Jeg var oppladet og full av energi og forventninger til tur. Det kriblet i hele kroppen! I starten var stien tydelig og fin, men oppstigningen begynte fra første skritt. Fjellene i Lofoten er ikke så høye, men alikevel bratte som stup der de reiser seg rett opp fra havet. Dagens tur gikk til Vikjordtinden, 599moh. Min første topptur i Nord.

Camilla og Stig i godt driv oppover lia

Camilla og Stig i godt driv oppover lia

Det hadde regnet mye den siste tiden, så terrenget var gjørmete og vått å bevege seg i, men da vi kom litt opp i høyden, var det slutt på god sti under beina. Det var tidvis mye stor og løs stein, og selv om jeg koste meg, og hadde det hyggelig på tur, begynte tankene å kverne, stadig mer og mer. Det var sent på ettermiddagen, og ingen av oss visste hvor lang tid turen ville ta, eller hvor krevende det var å gå helt opp til toppen. Sett nedenfra så det rimelig skummelt ut, med den spisse tinden rett opp til værs. Det ville jo bli mørkt, kom vi til å rekke ned før mørket? Ville vi finne veien ned igjen uten tydelig sti å følge? Ville været holde seg, hadde jeg med meg nok klær? Min største bekymring på dette tidspunktet var mørket, og det faktum at jeg ikke var kjent. Vi hadde selvfølgelig med oss hodelykt, men når mørket faller på, så mister jeg oversikt, og er det noe jeg ikke liker så er det nettopp det. Jeg luftet tankene mine for de andre og vi ble enige om å komme oss ned igjen før det ble mørkt. Vi måtte bare rekke toppen først.

Med en slik utsikt klarte bekymringene mine å falle litt til ro, og jeg følte meg så heldig som befant meg akkurat der, akkurat da.

Med en slik utsikt klarte bekymringene mine å falle litt til ro, og jeg følte meg så heldig som befant meg akkurat der, akkurat da.

Langt der nede så vi stien vår, og lag på lag med fjell i horisonten. Vakkert!

Langt der nede så vi stien vår, og lag på lag med fjell i horisonten. Vakkert!

En liten stopp for påfyll i kroppen. Camilla og Stig.

En liten stopp for påfyll i kroppen. Camilla og Stig.

Vel oppe på første egg ble vi møtt av et fantastisk lys og en utsikt med 360 graders vinkel. Jeg blir faktisk helt ordløs når jeg skriver om det, for det går ikke egentlig an å sette ord på en sånn opplevelse, en sånn natur. Det må oppleves, pustes inn, og lagres langt innerst i sjele-gropa (på skikkelig godt norsk!) Og nå, når jeg sitter her og skriver meg tilbake til denne turen, så kan jeg faktisk varme meg på de gode minnene fremdeles. Det er godt nå, midt i mørkeste november.

Vikfjordtinden8.jpg
Det var ikke så bratt som jeg trodde, så her turte jeg å bli med over på andre siden

Det var ikke så bratt som jeg trodde, så her turte jeg å bli med over på andre siden

Hilde i solnedgang  Foto: Camilla Aasgård

Hilde i solnedgang

Foto: Camilla Aasgård

Vikfjordtinden10.jpg

Det vi trodde var toppen, var ikke toppen allikevel. Det var mer. Og med det kom uroen tilbake. Jeg bestemte meg for å droppe den siste etappen. Jeg følte meg ikke sikker på bratt klyving og mange høydemetre ned på hver side. I tillegg var jeg sliten i “mentalen”, for å si det sånn, og begynte å kjenne mørket på kroppen. Jeg ville bare ned igjen så fort som mulig. Bekymringene fortsatte å eskalere, og ettersom turfølget ville til topps, måtte jeg vente til de kom tilbake. Vi fant en levegg i siste rest av sol. Jeg fikk både liggeunderlag og sovepose å varme meg på. I tillegg prøvde Camilla å overbevise meg om at dette var helt trygt, og de var straks tilbake. Alt jeg klarte å se for meg, var at det tok lang tid å gå til toppen, at det ville bli mørkt, og at de kom til å falle ned fra fjellet. Hva skulle jeg gjøre da, og tenk om vi måtte bli værende på fjellet over natten? Utrolig hvordan fantasien strømmer på når man blir usikker og redd. På den andre siden så er jo dette farer som kan oppstå i fjellet, og noe alle faktisk bør tenke over, og vurdere, opp mot eget ferdighetsnivå. Da de andre faktisk gikk, følte jeg meg ensom og forlatt der jeg satt igjen, og ikke visste mine arme råd. Skulle jeg begynne å gå tilbake på egenhånd? Ville jeg finne veien? Heldigvis ble jeg værende, for etter en kort stund ringte Camilla og jublet; “vi er på toppen, hurra!”. Skal sies at de hadde småløpt opp, de sprekingene. Det viste seg at jeg kunne stole på vurderingen deres. De hadde rett, og vi ville komme oss nedover før det ble mørkt (bare de ikke ramlet på vei tilbake nå da…?).

Ser du nøye etter på bildet så ser du Stig på platået litt nedenfor toppen.

Ser du nøye etter på bildet så ser du Stig på platået litt nedenfor toppen.

“Det var ikke så bratt” sa de da de kom tilbake. “Du hadde klart det!” Men jeg var glad jeg stoppet der jeg gjorde. Det var nok for meg. Det var tross alt min første tur på en tind.

Det var ikke så lett å være tilstede gjennom hele turen. Angst- og stressnivået var tidvis høyt, men desto mer klarte jeg å være i det når jeg var trygt nede. Der kunne jeg bearbeide opplevelsene og kjenne på mestringsfølelsen. Og selv om jeg ikke ønsket meg ut på en lignende tur allerede neste dag, så lærte jeg mye, og jeg er veldig glad for at jeg ble med, gjennomførte, og at alt gikk bra. Den følelsen når man kommer seg i trygghet etter å ha følt seg utrygg, den følelsen er skikkelig god. Uansett om faren var reell eller ikke. Hjernen ser ikke forskjell på sånt. Og da vi avsluttet kvelden med nordlys som premie, da kjente jeg adrenalinet bruse gjennom kroppen. Bare så synd jeg ikke hadde med stativ til kameraet, så jeg kunne tatt et skikkelig bra bilde. For dette viste seg å bli den eneste kvelden med grønne, dansende fenomener på himmelen. Så heldige vi var!

Camilla i nordlys

Camilla i nordlys