2018 kort oppsummert

2018 er snart historie, og jeg er full av takknemlighet over nok et utviklende år, både offentlig og privat. I løpet av året har jeg fotografert på flere arrangement, som strandryddedagen, DNT sin 150 års jubileumsfeiring og på Barnas Østmarksritt v/Lørenskog cykleklubb. Jeg har laget og fått min egen hjemmeside opp å gå, gjennomført oppdrag som fotograf for turkampanjen "Ti på Topp 2019", skrevet tekster, laget videoblogg og prøvd meg på portrettfotografering. Jeg har også vært på mange spennende turer, reiser og møter, som på hver sine måter skal sette sitt preg på ferden videre. Som noen av dere vet, var jeg i Lofoten i høst (se videoblogg Lofoten 2018). Der bodde jeg på Kunstnerhuset i Svolvær, og fotograferte i det fantastiske landskapet. Nå jobber jeg mot en separatutstilling, så følg med for mer informasjon om tid og sted, dette blir skikkelig bra! I romjula og på nyåret skal jeg utforske kunst-og dokumentarfilm sjangeren i et mer personlig og privat prosjekt. Det blir også gøy. Det er gøy å lære nye ting!

Med en liten smakebit fra mitt store Lofoten-arkiv, ønsker jeg dere alle en riktig god jul og et godt nytt år. Takk for all støtte i året som har gått!

Snøbygene kom og snøbygene gikk

Snøbygene kom og snøbygene gikk



Nerver på tinden

Velkommen, sa Lofoten - og jeg ropte nærmest halleluja i en eneste stor åpenbaring. For en fantastisk natur! Måtte klype meg i armen for å sjekke drømme-nivået, men det var ingen drøm, dette var virkelige greier; på toppen av Vikjordtinden i solnedgang. Det ingen visste, var hvor redd jeg også var. Er det en ting jeg har lært, så er det at været og naturen er mektige saker som man skal ha respekt for. Og som helt ny i et sånt type fjellterreng, og i fremmede omgivelser, så følte jeg meg bitteliten. Med frykten som rådet, var det ikke lett å stole på turfølget, selv om de hadde full kontroll og mye erfaring fra området. Men frykten, dere, frykten stoler ikke på noen, sånn er det bare. Følg med gjennom innlegget, så skal du få et innblikk i, for meg, en tur litt utenfor komfortsonen.

Nyelig skue

Nyelig skue

Jeg startet turen med godt mot og hyggelig turfølge. Jeg var oppladet og full av energi og forventninger til tur. Det kriblet i hele kroppen! I starten var stien tydelig og fin, men oppstigningen begynte fra første skritt. Fjellene i Lofoten er ikke så høye, men alikevel bratte som stup der de reiser seg rett opp fra havet. Dagens tur gikk til Vikjordtinden, 599moh. Min første topptur i Nord.

Camilla og Stig i godt driv oppover lia

Camilla og Stig i godt driv oppover lia

Det hadde regnet mye den siste tiden, så terrenget var gjørmete og vått å bevege seg i, men da vi kom litt opp i høyden, var det slutt på god sti under beina. Det var tidvis mye stor og løs stein, og selv om jeg koste meg, og hadde det hyggelig på tur, begynte tankene å kverne, stadig mer og mer. Det var sent på ettermiddagen, og ingen av oss visste hvor lang tid turen ville ta, eller hvor krevende det var å gå helt opp til toppen. Sett nedenfra så det rimelig skummelt ut, med den spisse tinden rett opp til værs. Det ville jo bli mørkt, kom vi til å rekke ned før mørket? Ville vi finne veien ned igjen uten tydelig sti å følge? Ville været holde seg, hadde jeg med meg nok klær? Min største bekymring på dette tidspunktet var mørket, og det faktum at jeg ikke var kjent. Vi hadde selvfølgelig med oss hodelykt, men når mørket faller på, så mister jeg oversikt, og er det noe jeg ikke liker så er det nettopp det. Jeg luftet tankene mine for de andre og vi ble enige om å komme oss ned igjen før det ble mørkt. Vi måtte bare rekke toppen først.

Med en slik utsikt klarte bekymringene mine å falle litt til ro, og jeg følte meg så heldig som befant meg akkurat der, akkurat da.

Med en slik utsikt klarte bekymringene mine å falle litt til ro, og jeg følte meg så heldig som befant meg akkurat der, akkurat da.

Langt der nede så vi stien vår, og lag på lag med fjell i horisonten. Vakkert!

Langt der nede så vi stien vår, og lag på lag med fjell i horisonten. Vakkert!

En liten stopp for påfyll i kroppen. Camilla og Stig.

En liten stopp for påfyll i kroppen. Camilla og Stig.

Vel oppe på første egg ble vi møtt av et fantastisk lys og en utsikt med 360 graders vinkel. Jeg blir faktisk helt ordløs når jeg skriver om det, for det går ikke egentlig an å sette ord på en sånn opplevelse, en sånn natur. Det må oppleves, pustes inn, og lagres langt innerst i sjele-gropa (på skikkelig godt norsk!) Og nå, når jeg sitter her og skriver meg tilbake til denne turen, så kan jeg faktisk varme meg på de gode minnene fremdeles. Det er godt nå, midt i mørkeste november.

Vikfjordtinden8.jpg
Det var ikke så bratt som jeg trodde, så her turte jeg å bli med over på andre siden

Det var ikke så bratt som jeg trodde, så her turte jeg å bli med over på andre siden

Hilde i solnedgang  Foto: Camilla Aasgård

Hilde i solnedgang

Foto: Camilla Aasgård

Vikfjordtinden10.jpg

Det vi trodde var toppen, var ikke toppen allikevel. Det var mer. Og med det kom uroen tilbake. Jeg bestemte meg for å droppe den siste etappen. Jeg følte meg ikke sikker på bratt klyving og mange høydemetre ned på hver side. I tillegg var jeg sliten i “mentalen”, for å si det sånn, og begynte å kjenne mørket på kroppen. Jeg ville bare ned igjen så fort som mulig. Bekymringene fortsatte å eskalere, og ettersom turfølget ville til topps, måtte jeg vente til de kom tilbake. Vi fant en levegg i siste rest av sol. Jeg fikk både liggeunderlag og sovepose å varme meg på. I tillegg prøvde Camilla å overbevise meg om at dette var helt trygt, og de var straks tilbake. Alt jeg klarte å se for meg, var at det tok lang tid å gå til toppen, at det ville bli mørkt, og at de kom til å falle ned fra fjellet. Hva skulle jeg gjøre da, og tenk om vi måtte bli værende på fjellet over natten? Utrolig hvordan fantasien strømmer på når man blir usikker og redd. På den andre siden så er jo dette farer som kan oppstå i fjellet, og noe alle faktisk bør tenke over, og vurdere, opp mot eget ferdighetsnivå. Da de andre faktisk gikk, følte jeg meg ensom og forlatt der jeg satt igjen, og ikke visste mine arme råd. Skulle jeg begynne å gå tilbake på egenhånd? Ville jeg finne veien? Heldigvis ble jeg værende, for etter en kort stund ringte Camilla og jublet; “vi er på toppen, hurra!”. Skal sies at de hadde småløpt opp, de sprekingene. Det viste seg at jeg kunne stole på vurderingen deres. De hadde rett, og vi ville komme oss nedover før det ble mørkt (bare de ikke ramlet på vei tilbake nå da…?).

Ser du nøye etter på bildet så ser du Stig på platået litt nedenfor toppen.

Ser du nøye etter på bildet så ser du Stig på platået litt nedenfor toppen.

“Det var ikke så bratt” sa de da de kom tilbake. “Du hadde klart det!” Men jeg var glad jeg stoppet der jeg gjorde. Det var nok for meg. Det var tross alt min første tur på en tind.

Det var ikke så lett å være tilstede gjennom hele turen. Angst- og stressnivået var tidvis høyt, men desto mer klarte jeg å være i det når jeg var trygt nede. Der kunne jeg bearbeide opplevelsene og kjenne på mestringsfølelsen. Og selv om jeg ikke ønsket meg ut på en lignende tur allerede neste dag, så lærte jeg mye, og jeg er veldig glad for at jeg ble med, gjennomførte, og at alt gikk bra. Den følelsen når man kommer seg i trygghet etter å ha følt seg utrygg, den følelsen er skikkelig god. Uansett om faren var reell eller ikke. Hjernen ser ikke forskjell på sånt. Og da vi avsluttet kvelden med nordlys som premie, da kjente jeg adrenalinet bruse gjennom kroppen. Bare så synd jeg ikke hadde med stativ til kameraet, så jeg kunne tatt et skikkelig bra bilde. For dette viste seg å bli den eneste kvelden med grønne, dansende fenomener på himmelen. Så heldige vi var!

Camilla i nordlys

Camilla i nordlys

Villmarkstur i Askers bakgård

Det er søndag i september og sola skinner. Bærum turlag organiserer tur til Skaugumsåsen, og turen er markert som krevende. Ruta går der ingen andre går, ut i terrenget, i "villeste skauen". Forventningene stiger, det er ikke ofte jeg går i bushen. Dette blir spennende! Jeg får med meg en venninne og drar. Det er varmt i luften og høsten banker på døra.

Røde T` er viser vei

Bak Sem gjestegård står en gjeng med turfolk. Jeg skjønner fort at det er dit vi skal da jeg ser både en og to menn med t-skjorte med merket T for turistforeningen. Turlederne er på plass. Vi er sånn cirka 15 folk og en fotojournalist. Hun skal visst lage en greie til en avis, og jeg får straks lyst til å snakke med henne. Vi har tydeligvis noe til felles.

En klar turgjeng!

En klar turgjeng!


På ville veier
Det viser seg at begge turlederne er fotofolk, og at det er derfor vi nå straks skal bevege oss utenfor allfarvei, inn i eventyrskogen, der de eneste stiene som finnes er dyretråkk. Som fotograf er det ofte sånn at nysgjerrigheten viser vei, det er den som tar oss til nye oppdagelser og bare litt til, bare litt til, så befinner vi oss på en skikkelig perle av en utsikt og så fortsetter vi litt til gjennom landskap av rombeporfyr og bratte skrenter. Google (Wikipedia) sier at Rombeporfyr er en porfyrisk, magmatisk bergart og forekomster er bare kjent i Oslofeltet, i Øst-Afrika og i Antarktis. Rombeporfyr ble funnet første gang på Tjuvholmen i 1806. Den er en blanding av dagbergart og gangbergart, den klassifiseres oftest blant sistnevnte. I dette området må vi nesten klyve litt. Da er det best å holde tungen rett i munnen og se hvor vi går. Løs stein gjør også sitt til at vi må være aktsomme . Vi vil helst unngå steinras fra førstemann opp lia. Noen steder er skogen så råtten at det heller ikke er mye støtte fra trærne. Flere ganger hører vi et "knekk" , og da er det ikke mye til en hjelpende hånd å finne der. Vi beveger oss i vernet natur, der alt skal ligge uberørt og vilt uten innblanding fra oss mennesker. Det er noe fint og trolsk med slike skogområder. Naturreservat heter det.

Skaugumsåsen der oppe

Skaugumsåsen der oppe

HildeBarkenes3.jpg
HildeBarkenes4.jpg
Trolsk stemning

Trolsk stemning

Oslofjorden på vidt gap
Underveis på turen passerer vi flere fine utsiktspunkt. På toppen, som rager 349 meter over havet, får vi muligens Oslos beste utsikt. Her er det vidvinkel fra A til Å, og spør du meg så er dette det aller beste med å være på tur. Å komme opp i høyden og speide utover byen, vannene, husene, trærne og kjenne vinden som suser i ørene og frisk høstluft bak solvarmen. Vi er heldig med været og bildene blir ekstra fine med de klare, blå kulissene. Det er mange folk ute, og flere valgte som oss, å ta en liten rast til det flotte "panoramabildet" - et skikkelig maleri! Et lite bål så hadde også peiskosen vært komplett.

Panorama! Men kameraet får ikke med seg alt

Panorama! Men kameraet får ikke med seg alt

Sikksakk nedover åsen vi går
Her får vi testet både balanse, styrke, utholdenhet og koordinasjon. Vi får ingenting gratis av lettgåtte stier og må hele tiden se hvor vi setter beina så ingen uhell skjer. Det er bratt nedover, og en konsentrert gjeng med turdeltakere følger forsiktig i turleders fotspor. En ny utsikt åpenbarer seg og vi skuer utover Semsvannets praktfulle innsjø. Det er magisk å gå på slike turer, og nærmarka viser nok en gang hvilke muligheter den byr på. Denne gangen byr den på ren og skjær villmark. Villmark i Askers bakgård!

Her må vi nesten gå sidelengs nedover lia fordi det er så bratt

Her må vi nesten gå sidelengs nedover lia fordi det er så bratt

Semsvann

Semsvann

HildeBarkenes10.jpg
Nede på “jorda” igjen

Nede på “jorda” igjen

På loffen i Finnemarka

De siste fire årene har jeg trasket mye rundt i Oslomarka. Med Østmarka som nærmeste nabo var det et naturlig sted å begynne eventyret.  Jeg hadde store utfordringer i livet mitt, og trengte å komme meg ut på tur.  Jeg kjøpte kart, sekk og tursko. Nå skulle jeg utforske marka!  Og siden har jeg vært  på mange turer.  Etterhvert utvidet jeg turene til Lillomarka, Nordmarka og Romeriksåsene, og nå, en høstdag i september, var det tid for å oppdage Finnemarka,  en perle av et skogsområde på rundt 430 kvadratkilometer i Buskerud fylke.

Finsk historie
Finnemarka fikk navnet sitt etter skogfinnene som slo seg ned rundt vannet Glitre, i hjertet av Finnemarka,  på midten av 1600-tallet. Finnene drev svedjebruk, de hogg ned et område  i skogen, lot det tørke, og tente deretter på feltet.  Så sådde de rug i asken. Bråtelandet ble valgt med omhu i tetteste og frodigste granholtet på tørr mark. Liene rundt Glitrevannet egnet seg godt til denne dyrkningsformen og gav god avling de første årene. "Rugfinnene" ble ikke  populære hos de øvrige brukerne i marka. Skogen i Finnemarka tilhørte kirken, og i 1651 skrev sognepresten i Modum et alvorlig klageskriv. Særlig mente han at de nye landsmennene ødela skogen og sæterbeitet. Kilde: Turkart Finnemarka 1:50 000


Folkehelse på blåmerkede stier
Den norske turistforening gjør en formidabel jobb med å merke stier til folket. I fjellet maler de røde T`er på varder og steiner, mens i marka og langs kysten er det blå merker for sommerstier og røde merker for vinterløyper. I tillegg er det godt skiltet i marka,  så her skal det godt gjøres å gå seg bort. Har du i tillegg et turkart i sekken, skal det være lett  å finne frem fra A til Å.  For slitne hoder som ikke orker å orientere seg med kart og kompass er merkingen ren luksus, en fantastisk tilrettelegging for å gi folk mulighet for et enkelt friluftsliv og fysisk aktivitet.  Personlig har jeg hatt stor nytte og glede av dette, og fått mange helsemessige gevinster på veien. Tur er helse på grønn resept!

Turen blir til mens jeg går
Jeg liker å ha en viss plan på hvor jeg har tenkt å gå, men akkurat denne dagen tok jeg det litt på sparket, det er jo så gøy bare det å komme til et nytt sted. Første utfordring var å forsere sauer på beite.  De av dere som har lest artikkelen "Roadtrippin`August 2018” (se link) https://www.hildebarkenes.no/tekst/2018/9/6/roadtrippinaugust-2018n`2018 vet at jeg har en greie med beitedyr. Jeg tror det handler mest om hunden min, at jeg er redd for at han skal bli angrepet.  Men jeg er uansett ikke spesielt høy i hatten når jeg møter en hel saueflokk som steller seg midt i veien, ser olmt i min retning og nekter å rikke både blikk og kropp.  Mye bedre liker jeg de som tusler i grøftekanten, spiser gress og bare kikker så vidt i min retning før de fortsetter i sin egen verden. Eller de som bare ligger der fredelig og nyter solen, som de gjorde denne dagen.  Da kunne jeg passere med rak rygg og mestringsfølelse. 1-0 til meg!
Jeg parkerte på Eggevollen (mellom Sogna/Kleivdammen på kartet) og  gikk på blåmerket sti i jevn stigning opp mot Storsteinsfjell.  Her kan dere se hele ruta jeg gikk:

Historien om Heibu
På stien opp passerte jeg en liten hytte som gjorde meg nysgjerrig.  Det hang et skilt på hytteveggen med et navn og datoer som kunne tyde på at en mann ved navn Anders Justad Fjeldberg hadde oppholdt seg der fra år 1945 til 2010. I tillegg var det lenket og låst slik at det så vernet ut på et vis.  Hytta var velholdt og på utsiden hang det et fuglebur nesten identisk med selve hytta. Litt borti skogholtet sto en utedo.  Utenfor var det stokker å sitte på og et bord som i større grad enn hytta så gammelt og slitent ut. Jeg gjorde litt research på dette, jeg ville vite mer,  og kom i kontakt med datteren til Anders. Damen ved navn Maria Justad Halden kunne fortelle meg at hytta tilhører Ytre Justad gård og at hennes far, som hørte til på gården hadde tilbragt mye tid der oppe. Under krigen var det hans bestemor Alfhild Fjeldberg som bodde der sammen med kuene. Maria forteller videre at hennes far var meget bestemt på at han ikke ønsket noen grav på en minnelund da han døde, derfor ble asken hans spredd på Storsteinsfjell, godkjent med restriksjoner fra fylkeskommunen, med markblomster i følge. I tillegg ønsket han et hjemmelaget dørskilt som minnesmerke utenfor hytta med hans navn på.  I dag blir hytta brukt av Maria og hennes mann, og flere bruker uteplassen som rasteplass etter å ha gått opp alle bakkene fra eggevollen. En trivelig plass å  passere, og en hyggelig historie! Jeg kan godt forstå at familien trives i disse omgivelsene.

Her på Heibu var han mye, Anders Justad Fjeldberg fra 1.12.1945-8.07.2010

Her på Heibu var han mye, Anders Justad Fjeldberg fra 1.12.1945-8.07.2010

Jeg fant jeg fant
Sa Askeladden, og det samme sa jeg da jeg fikk øye på en utgått hestesko hengende i et tre.


Vel fremme på Storsteinsfjell,  540 moh, åpnet det seg vidstrakt utsikt over Lier.  Stedet levde opp til navnet sitt, da det var mye berg og fjell  i terrenget. Det føltes nesten som å være ordentlig på fjellet. Fine farger var det også, med høsten som snek seg innpå og varmet omgivelsene med gult, oransje og rødt. Jeg liker denne årstiden!

Her er Oliver på vei opp i sekken og klar for å hvile kroppen sin litt

Her er Oliver på vei opp i sekken og klar for å hvile kroppen sin litt

Et av flere idylliske tjern jeg passerte

Et av flere idylliske tjern jeg passerte

Varme høstfarger og åpent landskap på Skimtheia

Varme høstfarger og åpent landskap på Skimtheia

Myrene var så tørre at jeg fint kunne gå på dem uten å bli våt på beina

Myrene var så tørre at jeg fint kunne gå på dem uten å bli våt på beina

Lunsj med utsikt
Etter en flott etappe over Skimtheia og Skimtvarden,  ankom jeg utsiktspunktet på Tverråsen. Her ble jeg møtt av fantastisk utsyn over Tverråsvannet, Goliaten og flere andre vann i bakgrunnen. To av de beste tingene på en gang; utsikt på en høyde og flotte vann. Her måtte jeg jo bare ta en pause og spise matpakken min. Jeg fant meg en lun fjellvegg og nøt øyeblikket, roen og tilstedeværelsen. Endelig kunne jeg la høstsola tegne nye fregner på nesa mi!

Tverråsvannet sett ovenfra

Tverråsvannet sett ovenfra

Opptur gir nedtur
Heldigvis bare bokstavelig talt i denne sammenheng.  Det er jo en gang sånn at høydemeterne vi bestiger også må hentes ned, og nå fikk Oliver gå på egne bein igjen etter en hvilepause i sekken. Vel nede fra høyden ankommer vi Vakkertjern, og dette vannet, denne plassen, levde virkelig opp til navnet sitt. Her er det obligatorisk med en liten rast, enten for å nyte roen, fotografere eller bare være. I slikt vær som dette blir det noe helt spesielt med de refleksjonene som dukker opp i vannet.  Naturen gir meg takknemlige motiv i kameralinsa!

Vakkertjern

Vakkertjern

Enda et vakkert tjern, men uten navn

Enda et vakkert tjern, men uten navn

En eim av nystekte vafler
Men hyttekafeen var jo stengt for dagen, så det må ha vært ønsketenkning. Eiksetra er en betjent turisthytte under Den Norske Turistforening med ni sengeplasser. Et ypperlig utgangspunkt for turer i Finnemarka både sommer og vinter. Jeg passerte her på slutten av turen, dere kan se på kartet for beliggenhet. Idyllisk plassert ved vannet Garsjø. Finnemarka er absolutt verdt turen, med eller uten overnatting, hytte, telt eller hengekøye. Jeg vet ihvertfall at jeg skal tilbake å utforske mer. Og vet dere hva? Jeg klarte til og med å "forhandle" med et svart får på siste etappe før jeg ankom bilen, så nå føler jeg meg litt kompis med disse dyra. I hvertfall i Finnemarka.

Litt skuffet over stengt kafè og hverken kaffe eller vaffel å få tak i, men jeg tutlet meg videre og fant den siste biten av sjokolade i lomma. Det var godt det og.

Roadtrippin` August 2018

Så hva gjør man, når skogen blir for kjedelig og eventyrlysten for stor? Da tar man bilen, bikkja, motet og kjører til fjells.  Alene. Kjedelig, tenker du? Absolutt ikke, tenker jeg. På solotur får jeg en helt spesiell tilstedeværelse, jeg får med meg mer av den flotte naturen, jeg kan bestemme alt selv - og være så spontan og omskiftelig i planene som jeg bare vil, bruke tid og konsentrasjon på å ta gode bilder og tenke gode tanker. Det er utrolig hvor mange problemer jeg har løst alene på tur. For ikke å snakke om mestringsfølelsen jeg får, og kunnskapen og erfaringen jeg opparbeider meg, som også kan brukes når jeg kommer hjem igjen, men på andre områder av livet.  Alt til sin tid, det er hyggelig å være flere på tur, men nå er det bare meg, bikkja og kamera.

 

Når nysgjerrigheten tar overhånd

Jeg har mye erfaring med både det å planlegge og gjennomføre turer, men har holdt meg mest til områder i marka eller ved sjøen. Fjellet har liksom virket litt.... skremmende på et vis? Det henger nok sammen med at jeg har så stor respekt for naturkreftene, som vær og vind og dyrelivet. Det er noe nytt for meg, noe ukjent og dermed også noe utrygt som sådan. Men for å få trygghet og kunnskap om hvordan håndtere det ukjente så må man på et tidspunkt bare hoppe ut i det. Møte frykten sin, møte kreftene man rett og slett ikke rår over, men som man kan lære om, og trene på å mestre. Så etter å ha lest om og sett bilder av ulike fjellturer i lengre tid så blir nysgjerrigheten til slutt så stor at den må stilles. Jeg må ut. Jeg må ut å finne ut av dette fjell-livet. Hva er det som er så spesielt der oppe blant store, skumle, mektige fjell, med temperaturer som kryper langt nedenfor min komfortsone når kalenderen viser begynnelsen av august.  Etter en uvanlig varm sommer bryr jeg meg ikke så mye og pakker både ullundertøy, votter og lue. Nå skal jeg på fjellet!

Topp å kjøre her i åpent landskap over Valdresflye, på vei til Gjendesheim

Topp å kjøre her i åpent landskap over Valdresflye, på vei til Gjendesheim

 

Tur for en nybegynner

Tanken var i utgangspunktet å ta meg en rundtur med fotokamera.  Ikke gå de lange turene, men holde meg i nærheten av bil og hytte. Jeg hadde fått et gavekort med gratis overnatting på en betjent fjellhytte, plukket meg ut Gjendesheim for dit kunne jeg kjøre med bil, og det var jo der turen over alle turer befant seg; den populære Besseggen! Jeg skulle ikke gå turen, det virket som et litt for stort prosjekt, særlig med tanke på at jeg måtte ha med meg en tolv år gammel Cavalier på fire bein som stort sett hadde sovet seg gjennom en lang og varm sommer.  Jeg hadde ikke de helt store forventningene til hans fysiske prestasjoner, og egentlig hadde jeg vel bestemt meg for å pensjonere han fra de store anstrengelsene på tur. Fordelen med å ha en liten hund er at han fint kan plasseres i sekken for avlastning underveis, og med en allright fysisk form på matmora så skulle vi klare å komme oss et stykke på vei allikevel. Jeg bestemte meg for å gå fra Gjendesheim mot eggen for så å snu når vi følte for det. Ja, for fjellvettet har jeg, det er ingen skam å snu!

Vakre Gjende like ved Gjendesheim fjellhytte

Vakre Gjende like ved Gjendesheim fjellhytte

Naturens egen lyskaster i fjellveggen, på vei opp til Veslefjell

Naturens egen lyskaster i fjellveggen, på vei opp til Veslefjell

Magiske Gjende med utsyn over Valdresflye som strekker seg langt inn i horisonten

Magiske Gjende med utsyn over Valdresflye som strekker seg langt inn i horisonten

Hunden min imponerte meg stort der han logret seg oppover fjellknausen, kun avbrutt av noen fotostopp og drikkepauser. Det gjør noe med et hundemors hjerte å se en så sprek gammel hund storkose seg på tur i nytt terreng, spretten som en ungfole og lykkelig med hele sin kropp. Å se han rulle seg i den lysegrønne, hvite fjellmosen, drikke fra friske fjellvann og utstråle en glede som nærmest sier takk matmor for at du gir meg disse opplevelsene. Det knytter oss nærmere sammen rett og slett, og det føles godt. Så lenge jeg har han så er jeg aldri helt alene. Hunden er uten tvil den beste turkamerat!

Vi kom oss nesten til eggen før vi snudde. Jeg kunne like gjerne gått hele turen, for det ble en like lang tur med retur samme vei. Hunden havnet i sekken underveis og mor fikk ta jobben med å bære. Han så ikke ut til å klage på det. Naturen og omgivelsene møtte oss som åpenbaringer fra det ene stedet til det andre, og lykken og overveldelsen fra omgivelsene gikk gjennom kroppen som sterke strømninger av turekstase. En vidunderlig følelse av frihet og glede. Den beste plassen å innta lunsj, med et smaragdgrønt Gjendevann under meg og utsikt til Jotunheimens stoltheter. Tilværelsen var liksom komplett. Jeg befant meg bare der og da, i øyeblikket, omringet av mektig natur, fint vær, grønt brevann pakket inn av flotte fjell. Jeg ble bergtatt av Jotunheimen, dette kunne jeg virkelig like!

En liten pust i bakken før returen til Gjendesheim, her med utsikt over Jotunheimen og vannet Gjende

En liten pust i bakken før returen til Gjendesheim, her med utsikt over Jotunheimen og vannet Gjende

Vi var ikke alene i fjellet denne dagen

Vi var ikke alene i fjellet denne dagen

 

Fra sol til regn

Men ingen furtemunn for det om! Her skulle planene gjennomføres, og dessuten var det store utsikter for oppholdsvær. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, og så lenge tåka ville fordampe og gi plass til utsikt så skulle jeg da tåle litt vann på nesetippen. Dagens turplan var å gå langs Bygdin mot den selvbetjente DNT-hytta Torfinnsbu. Planene ble fort endret da en gjeng med beitende kyr klarte å skremme meg bort. Her trenger jeg en mentor som kan lære meg en ting eller tre om å forsere beitedyr... gjentatte ganger lar jeg meg altså jage bort av disse antakeligvis fredelige, harmfrie dyrene bare fordi fryktsenteret i hjernen ikke lar seg rikke. En flokk med ville reinsdyr som farer forbi kan ikke skremme meg, det er jo en magisk naturopplevelse, men disse kyrne derimot. Jeg prøver igjen neste gang. Omlegging av planene førte meg allikevel ikke til noe dårligere sted enn først tenkt. Tvert i mot. Dagen skulle vise seg å bli nok et høydepunkt, bokstavelig talt, til toppen av Synshødn og Kungsliknuppen og litt videre inn i fjellet. Nå får jeg selv kjenne på kroppen hva folk blir tent av når det gjelder slike oppturer. Å kjenne kroppen jobbe og slite seg opp alle høydemeterne, over steiner og bekker og bratte partier. Å kjenne at det funker, at kroppen bærer, den er i form og den tar meg til høyder som gir stor belønning i utsikt og en skikkelig herlig mestringsfølelse. Livet er fint på tur. Fjellet leverer!

Stille natur ved Bygdin

Stille natur ved Bygdin

Tåka henger lavt og gir en trolsk stemning

Tåka henger lavt og gir en trolsk stemning

Flott utsikt over Bygdin fra oppe i høyden

Flott utsikt over Bygdin fra oppe i høyden

 

Fra Øst til Nord

På tide å dra videre. Allerede i Mai satt jeg hjemme i stua mi og drømte om sommerens rundtur. Naturlig nok søkte jeg etter topper for nybegynnere, og siden Gaustatoppen ble besteget på forsommeren måtte jeg finne andre alternativer. Jeg hørte om Lomseggen og så en liten video som viste litt av turen og jeg tenkte at dit må jeg dra, det er en tur jeg kan klare. To måneder senere sto jeg der, i Lom sentrum og skuet på den bratte tuppen der oppe bak fjellmuseet. Dit skal jeg, der er målet, og målet ble nådd og målet var bratt og målet som også er veien ga meg nok en fantastisk naturopplevelse, selv om været var grått. Fra Lomseggen, som ligger i Breheimen nasjonalpark, kan man på en klar og fin dag se langt og lengre enn langt både til Reinheimen, Rondane og Jotunheimen med det største fjellet av dem alle, nemlig Galdhøpiggen. Forøvrig også et turmål.  Det er tidlig i august, men allerede nå har de magiske høst-tonene begynt å sette farge på naturens eget musikkstykke. For et mesterverk, for en konsert!

 

Lomseggen sett nedenfra

Lomseggen sett nedenfra

Utsikt fra Lomseggen, 1289 moh

Utsikt fra Lomseggen, 1289 moh

Utsikt over Vistdalen og elva Visa

Utsikt over Vistdalen og elva Visa

 

En liten eventyrer vokser frem

Det har jeg visst en stund altså, men det er gøy å hele tiden være sulten på nye opplevelser, mestringer og eventyr. Selv om jeg fremdeles er nybegynner i forhold til mange. Vi må alle starte et sted,og man trenger ikke alltid de store avstandene eller turmålene for å oppleve eventyr. Poenget er å komme seg ut, prøve noe nytt, være i ett med naturen. Bare være der man er og oppleve alt det sanselige rundt seg og kjenne blodet bruse på innsiden. DET er opplevelse det.

“Hvorfor sitte inne når alt håp er ute”, er et kjent sitat blant friluftsfolk, så da var det bare å forlenge dagens utflukt. Jeg satte kursen mot Sognefjellshytta, nok et mål jeg så for meg den dagen i mai da lengselen tok meg ut i turplanlegging i den fjerne horisont.  Bare en liten kjøretur frem og tilbake. Med kamera i hånden. Perfekt!

Nedturen denne ettermiddagen var været. Det er heller risikosport å ta frem kamera når det regner og tro at det overlever, derfor lar jeg vær. I stedet brukte jeg sjela som minnebrikke og eksponerte for høyoppløselige inntrykk i hver krik av min egen oppbevaringsboks. Og plutselig lukket himmelen seg og bildene kunne foreviges visuelt.

En liten "teaser" fra Sognefjellet

En liten "teaser" fra Sognefjellet

Kart over Sognefjellsveien lånt fra www.nasjonaleuristveger.no

Kart over Sognefjellsveien lånt fra www.nasjonaleuristveger.no

Sognefjellsveien er en nasjonal turistveg som går mellom Lom og Gaupne.  Hele strekningen er 108 km lang og det høyeste punktet ligger på 1434 moh, noe som gjør veien til Nord-Europas høyeste fjellovergang. Det finnes flere utsiktspunkter underveis der du kan stoppe og nyte omgivelsene, fotografere eller bare ta en pust i bakken i frisk fjelluft. Kilde: nasjonaleturistveger.no

Rondane kaller

On the road again, og hva passer vel bedre enn en liten pitstop i Vågåmo? Lite visste jeg  at jeg skulle skli rett inn i en traktorparade, en del av arrangementet "traktorrock". Traktorrock er en bygde- og traktorfestival, og jeg er sikker på at hele Vågåmo var samlet i sentrum denne dagen. Det yret av folk, hunder og traktorer, og av den grunn ble støynivået i høyeste laget for meg. Med litt flaks fikk jeg omsider sneket meg ut i traktorvrimmelet og vendte snuta videre mot selveste nasjonalparken i Rondane. Var det en ting jeg lovet meg selv da jeg var innom der på min aller første roadtrip, så var det at jeg skulle tilbake til dette fjellområdet, og det snart.  Rondane er spesielt kjent for sine mange 2000-meters topper, men også for dype daler og flott terreng for hytte til hytte turer. Ellers så kan man gjøre som meg, hvis tiden ikke strekker til, hvis man er på rundtur, eller hvis man ikke ønsker å gå så langt av ulike årsaker.

Dag èn gikk turen til Ranglarhø med utgangspunkt fra Mysusæter. Sistnevnte ble også nattens soverom i min lille fiesta-bobil, akkurat nok plass til meg og lille Cavalieren min. Soverommet delte vi forøvrig med to andre jenter i en van, og jeg var ikke misunnelig over deres "gode plass". Jeg har jo i grunnen ingenting å klage på, så lenge jeg får søvn og hvile så er jeg fornøyd. Jeg er jo på tur!

Nærbilde av fjellene i nasjonalparken fra Ranglarhø

Nærbilde av fjellene i nasjonalparken fra Ranglarhø

Dag to kjørte jeg litt lenger inn i fjellet og parkerte ved inngangsporten til selve nasjonalparken. Det var flere med meg som skulle på tur, både på sykkel og til fots, og selv om temperaturen var kald, så varmet sola langt inn i hjerterota. Det skulle bli en fantastisk dag i fjellet!

Rondvassbu var dagens mål, en enkel tur på grusvei med et fantastisk skue fra naturens storskjerm vendt mot meg. Her ble kameralinsa flittig brukt. Rondvassbu er et naturlig midtpunkt i Rondane, en fjellhytte med rom for overnatting. Dette er også et fint utgangspunkt for toppturer i området. Jeg følte meg så heldig , takknemlig og glad for at jeg hadde kommet meg hit for å oppleve mer av Rondanes godsaker. Jeg følte jeg befant meg i en stor godtebutikk, og som alltid når man befinner seg der, så må man velge ut noe og la resten ligge igjen til neste gang. Dagens desidert største godbit var å finne roen i mosen med min aller beste firbente venn som så ut til å nyte utsikten i like stor grad som meg. En perfekt avslutning på en uke full av nye mestringer, erfaringer og opplevelser. Neste gang vil jeg gå opp på en av toppene, men uten hund. Jeg liker fjellet, og jeg liker å utfordre meg selv!

 

Rondvassbu med toppen Storronden som ruver i bakgrunnen

Rondvassbu med toppen Storronden som ruver i bakgrunnen

Oliver er en livsnyter

Oliver er en livsnyter

Vakkert!

Vakkert!

Refleksjoner

Jeg er ingen Lars Monsen som drar på lange og krevende ekspedisjoner, men jammen kan jeg oppleve store eventyr allikevel.  Det synes jeg bildene overfor viser godt.  Jeg er flink til å orientere meg, planlegge og bli kjent på nye steder, samtidig liker jeg å være spontan og fleksibel i de planene jeg har lagt. Jeg er opptatt av å presse komfortsonen, også når jeg er ute på tur, men ikke så mye at det blir en ubehagelig opplevelse. For meg blir dette en god måte å utvikle meg på, både som menneske, mini-eventyrer, fotograf og formidler. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og håper du vil følge meg på veien og la deg inspirere av mine erfaringer, opplevelser, bilder og turskildringer.

Følg meg gjerne på facebook for oppdateringer og nyheter. Trykk i såfall på f-ikonet under og lik siden min.

Stemningsbilde fra Gjendesheim

Stemningsbilde fra Gjendesheim